Når makten føler seg truet

 

Alle journalister vet det: Når makten føler seg truet, tier den.

   Vi har sett det igjen den siste uken i reportasjene om sivilingeniør Jan Wiborgs mystiske dødsfall i København for tyve år siden.

   Jusprofessor Eivind Smith, lederen av kommisjonen som gransket dødsfallet, sier til Aftenposten at han ikke har lest min bok Hvem drepte Jan Wiborg? og legger til: «Men av det jeg har fått referert av påstander gir ikke det meg noen grunn til å delta i en debatt.»

   Påstanden professor Smith ikke vil diskutere er denne: Smith-kommisjonen foretok i 2000/2001 en systematisk tåkelegging av omstendighetene rundt Jan Wiborgs død og førte Stortinget bak lyset. Ja, det er en påstand, men i boken belegger jeg den med fakta:

 

Ikke suicidal

   • Smith-kommisjonen hevder at Jan Wiborg reiste til København for å ta sitt eget liv, til tross for at både Wiborgs fastlege og psykolog hevder at Wiborg ikke var suicidal.

    • Smith-kommisjonen beskriver Jan Wiborg som paranoid, selv om kommisjonen ikke innhentet uttalelser fra eksperter på dette området.

   • Kommisjonen skriver: «Nå bør Jan F. Wiborgs minne – og Wiborgs familie – få fred», til tross for at Wiborgs familie flere ganger har bedt norske myndigheter om å etterforske saken.

   • Smith-kommisjonen underslår vesentlige fakta i sin rapport, mistror vitner og forvrenger vitneforklaringer.

 

«Enig» med dansk politi

Statsadvokat Lasse Qvigstad vil heller ikke uttale seg fordi han bare «vagt husker saken». Han legger til: «Dette er første gang jeg hører om dette, og jeg kan ikke kommentere noe som går så lang tilbake i tid.»

   Jeg bidrar gjerne til å hjelpe på Qvigstads hukommelse: I mai 1999 ba justisminister Odd Einar Dørum om riksadvokatens vurdering av Wiborgs dødsfall. Saken havnet på Qvigstads bord, og han konkluderte med at han var «enig» med dansk politi i at Wiborg hadde begått selvmord, selv om dødsfallet aldri ble etterforsket som mistenkelig.

   Før Dørum fikk en tilbakemelding fra riksadvokat Tor-Aksel Busch kunne han lese i Aftenposten at Qvigstad ville henlegge saken. «Jeg kan bekrefte at dette skjedde før jeg som justisminister hadde fått den fra riksadvokaten,» forteller Dørum. «Jeg må si jeg ble veldig forundret over at han opptrådte slik.»

   Det hører med til historien at også riksadvokaten sa seg «enig» med dansk politi, men så vidt jeg kan se har ingen journalister bedt ham om å kommentere saken ennå.

 

En ukjent hallik

Heller ikke tidligere førsteadvokat ved Økokrim, Erling Grimstad, har uttalt seg om Wiborg-saken. Grimstad ledet kommisjonens «etterforskning» av Jan Wiborgs dødsfall. Offisielt konkluderte han med at Wiborg begikk selvmord, men i et internt notat, som har vært hemmeligholdt siden 2001, lanserer han flere mulige drapspersoner. Øverst på listen hans står Jan Wiborgs tidligere kone, Edwige Tessier, fulgt av Wiborg-familien i Norge og en «ukjent hallik».

   Representanter for staten ikke uttale seg til mediene. Men alle bør være klar over at taushet i viktige spørsmål som Wiborg-saken svekker tilliten til vårt demokrati.

 

Publisert i Aftenposten 5.9.2014

 

Hva vet vi om Muhammed?

I filmen "Innocence of Muslims" blir profeten Muhammed fremstilt som svindler, homofil, pedofil og skjørtejeger. Disse påstandene har versert lenge i islamkritiske medier, men de har stort sett bare nådd fram til dem som søker slik informasjon.

Nå gjør ytterliggående islamister sitt for å spre ryktene om islams grunnlegger til hele verden. Budskapet i "Innocence of Muslims" blir gjentatt døgnet rundt i tv-nyhetene som akkompagnement til islamistenes voldelige demonstrasjoner.

Filmen bekrefter dessverre våre fordommer, og uansett hvor vulgær og dum den er, får den oss igjen til å debatterer Muhammed og islam. Alle har en mening om muslimenes profet, og meningene blir forsterket av tv-nyhetenes bilder av blodige opptøyer rundt amerikanske ambassader i arabiske land.

Men vet vi egentlig hvem Muhammed var? InFact gjorde en meningsmåling for VG Nett for et par år siden, og resultatet ble presentert under følgende overskrift: Nordmenn aner ikke hvem Muhammed er. Nesten halvparten av de spurte svarte feil på spørsmålet: "Hvem er Muhammed i islam?" Noen trodde profeten var identisk med Allah, andre mente at han var en fremstående imam.

Det er derfor grunn til å tro at de små tilløpene til islamdebatt i Norge er basert på mangelfulle kunnskaper og direkte misforståelser. Det skyldes blant annet at elevene i norske skoler lærer lite om islam, og at massemediene er for opptatt med å dekke dagens begivenheter til å opplyse oss.

I Innocence of Muslims blir Muhammed blant annet beskyldt for å være svindler, pedofil og skjørtejeger. Har filmskaperen grepet påstandene ut av luften? Nei, beskyldningene er nesten like gamle som islam. 

Bakgrunnen for påstanden om at Muhammed var en svindler, oppsto da Muhammed hevdet at Allah i en åpenbaring hadde gitt araberne tillatelse til å dyrke avguder. Mange ble glade da de fikk denne nyheten, og tilsvarende sinte da Muhammed trakk tillatelsen tilbake med den begrunnelse at Satan hadde villedet ham.

I de om lag 1400 årene som har gått siden den gangen, har mange kritikere av islam hevdet at Muhammed aldri mottok åpenbaringer fra Allah, men at han diktet dem opp for å oppnå makt og innflytelse. Det kan selvsagt ikke bevises, like lite som muslimene kan bevise at engelen Gabriel faktisk åpenbarte seg for Muhammed med budskap fra Allah. Det er et spørsmål om tro.

Det finnes ingen holdepunkter i de historiske kildene fra Muhammeds tid som tyder på at profeten var homoseksuell, snarere tvert imot. For Muhammed giftet seg minst ni ganger i løpet av sitt liv og innlemmet også flere slavinner i sitt harem. Derav påstanden om at han var "skjørtejeger".

Påstanden om at Muhammed var pedofil er blitt gjentatt til kjedsommelighet gjennom århundrene. Bakgrunnen for ryktet er profetens ekteskap med den ni år gamle Aisha, som i sin beretning bekrefter at ekteskapet ble fullbyrdet rett etter at det ble inngått.

Så vet vi litt mer om hvem Muhammed var og bakgrunnen for konflikten mellom voldelige islamister i araberlandene og høyreekstreme grupper i Vesten.

Muhammeds tvilsomme biograf

”Skal du skrive om Muhammed?” utbrøt min venn. Jeg hadde akkurat fortalt at jeg var i gang med en bok om profeten Muhammed. ”Hvorfor skal du skrive om ham?” la han til.

”Jeg er forfatter,” svarte jeg. ”Jeg kan skrive om hva jeg vil."

”Men du er ikke engang muslim.”

Jeg svarte at jeg skrev en biografi om Hitler for noen år siden og at ingen den gang kritiserte meg for ikke å være nazist.

"Men en bok om Muhammed er jo noe annet … løper du ikke en stor risiko? Du har både kone og barn,” sa min venn.

Jeg forklarte at jeg bygget boken på fortellinger fra folk som levde på Den arabiske halvøya samtidig med Muhammed. ”Det blir ingen kontroversiell bok,” sa jeg. ”Jeg tar utgangspunkt i muslimenes egne kilder. Dette er kjent stoff for dem.”

Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde greid å berolige min venn, men så sa han: ”Du skriver altså ikke om de sataniske vers og Muhammeds ekteskap med den ni år gamle Aisha? Eller om massakren i Medina, der Profeten hogde hodet av 700 jøder?”

Jeg svarte at det selvsagt måtte med siden det er en del av historien. Min venn var tydelig rystet. ”Har du glemt hva som skjedde med Kurt Westergaard og Salman Rushdie?” spurte han.

”Min bok blir kjemisk fri for karikaturtegninger og krenkende ytringer, sa jeg. "Jeg driver med folkeopplysning. Kunnskap skaper forståelse og toleranse, ikke hat og vold.”

”Hva skal boka hete?”

"Muhammed – kriger og profet.”

”Kriger? Var ikke Muhammed først og fremst profet?"

”Han var begge deler. Han la Arabia under seg med både ord og sverd. De som ikke underkastet seg, ble drept. Det er også en viktig del av historien.”

”Frykter du ikke at en slik bok kan skape motsetninger, gi næring til islamhat?” spurte min venn.

Jeg sa at det er umulig å hemmeligholde kunnskap om verdens nest største religion, og viste til at også kristendommen er tuftet på vold og undertrykkelse uten at det har skremt folk bort fra Jesus.

Min venn ble stille, så spurte han: "Hvem var egentlig Muhammed?"

"Han sa selv at han var et menneske som oss andre."

"Var han ikke Guds sønn?"

"Han påsto aldri det."

"Gjorde han ikke undere?"

"Nei."

"Oppsto han ikke fra de døde?"

"Nei."

"Men han besøkte Allah i den syvende himmel?"

"Ja."

Min venn tenkte lenge, så sa han: ”Jeg synes du skulle skrive om Jesus i stedet."

Publisert på Cappelen Damms blogg "Forlagsliv".

 

Der ordene slutter

Hatefulle ytringer kan ikke møtes med ord alene, mener likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. I Aftenposten denne uken etterlyser hun tiltak fra myndighetene for å stanse "hatkriminalitet" og "ytringer som kan føre til vold".

Ørstavik tar det for gitt at det blir mindre hat og vold dersom vi straffer hatske og diskriminerende utsagn. Med andre ord: Ytringsfrihet avler vold – derfor må ytringsfriheten begrenses.Jeg anbefaler Ørstavik å lese Flemming Roses bok Taushetens tyranni, som byr på en tankevekkende drøfting av ytringsfrihetens stadig dårligere kår i Europa. I både Tyskland, Østerrike og Frankrike kan man bli straffet for å hevde at holocaust ikke fant sted, et forbud som Tyskland nå prøver å få innført i hele EU. I Finland ble en politiker nylig dømt for å ha hevdet at Muhammed hadde sex med sin unge kone, Aisha, da hun var ni år, og i Sverige ble tre menn for noen år siden dømt for å ha spredd flygeblader med nedsettende påstander om homofile.

Også i Norge rammes en rekke krenkende uttalelser av straffeloven. Det er forbudt å forhåne en fremmed stats flagg, riksvåpen eller deres representasjon i Norge, og det er ikke lov å fremsette diskriminerende og hatefulle ytringer om hudfarge, religion og seksualitet. Men påtalemyndigheten her i landet reiser heldigvis sjelden straffesak mot folk som bryter disse unntakene fra ytringsfriheten.

Etter mange ufyselige uttalelser om romfolket de siste ukene ber nå Sunniva Ørstavik "Jens Stoltenberg og norske myndigheter" om å gå til aksjon for å stanse "ytringer som kan føre til vold".

Likestillings- og diskrimineringsombudet tar altså utgangspunkt i at åpne debatter, der også hatefulle og ufyselige ytringer får slippe til, skaper vold. Men hvilken empiri støtter hun seg til? Jeg kjenner ingen eksempler på at volden forsvinner dersom vi nekter ekstremistene å ytre seg. Men det finnes mange eksempler på at det lukkede rom kan bli en trykkoker for forkvaklede sjeler. Vi behøver ikke å gå lenger enn til Anders Behring Breivik, som gjentatte ganger har hevdet at en vesentlig årsak til terrorhandlingene var at han ikke slapp til i mediene.

Flemming Rose forteller i sin bok om et møte med den franske forfatteren Marek Halter, som ble født i Warszawa og som var tre år da nazistene invaderte Polen i 1939. Familien Halter greide å flykte fra gettoen og havnet til slutt i Moskva. I løpet av kort tid lærte den unge Marek å kjenne to totalitære regimer, som begge foraktet ytringsfriheten. I samtalen med Rose sa Halter: "Volden begynner når ordene tar slutt. Når du ikke lenger kan uttrykke ditt sinne og følelsen av å bli krenket i ord, er det bare vold igjen."

Med andre ord: Hvis vi ønsker å forhindre vold, er det feil strategi å fjerne ytringer vi ikke liker, fra det offentlige rom. For volden starter der ordene slutter.

Publisert i Aftenposten 3.8.2012 

Ingen planer for de skoleflinke

 

Siv Jensen vil etablere egne skoler for elever som er flinke i realfag og som ønsker å bli enda flinkere. Som gammel SV-velger føles det fremmed å si det: Dessverre kommer ikke Frp til å nå fram med dette forslaget. Også denne gangen kommer de flinke elevene til å bli ofret på likhetsideologiens alter: Alle skal være like, og hvis noen er flinkere enn andre, skal de gjøres middelmådige – enten de vil eller ikke.

Bakgrunnen for Siv Jensens forslag er at oljebransjen sliter med å finne kvalifisert arbeidskraft, og en prognose fra Statistisk sentralbyrå som viser at Norge vil trenge 45 000 nye sivilingeniører fram mot 1930. Ifølge Norges ingeniør- og teknologiorganisasjon mangler vi allerede 7000 nye ingeniører.

Gang på gang har regjeringen lovet tiltak som skal gjøre elevene flinkere i matte og naturfag, men ifølge konsulentselskapet Rambøll Management, som har gått gjennom planene til koalisjonsregjeringens skiftende statsråder, er det umulig å påvise noen effekt av tiltakene. - Innsatsen er lite målrettet og kan ikke dokumenteres, sier avdelingsleder Grete Aspelund i konsulentselskapet.

Utdanningsforbundet var først ute med å sable ned Siv Jensens forslag: - Det er helt feilslått politikk, for videregående skole handler om mye mer enn å ta eksamen fortest mulig. Skolen skal også gi dannelse, modning og sosialisering. Det får vi ikke gjennom segregering, sier fylkesleder i Udanningsforbundet i Sør-Trøndelag, Lisbeth Strickert.

Er det virkelig ikke mulig å kombinere et kvalifisert utdanningstilbud med dannelse, modning og sosialisering? Er det noen grunn til å tro at elever ved skoler som spesialiserer seg i matte – eller i samfunnsfag eller språk for den saks skyld – skal bli udannede, umodne og usosiale? Selvsagt ikke. Argumentet er så umodent at det er vanskelig å tenke seg at selv Utdanningsforbundets medlemmer svelger det.

Ikke noe land i verden bruker så mye penger pr. skoleelev som Norge. Men Pisa-undersøkelsene viser om og om igjen at resultatene lar vente på seg.  Det skyldes at norsk videregående skole ikke har som primæroppgave å gi kunnskap. Det viktigste er å få ned tallet på dem som dropper ut av skolen og dermed risikerer å havne utenfor arbeidslivet – og i verste fall på skråplanet. Videregående skole er blitt et oppbevaringssted for ungdom som ikke har andre tilbud.

For ikke lenge siden hørte jeg et foredrag av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland. Temaet var hvordan Norge skal utvikles til et kunnskapssamfunn fram mot den dagen oljen tar slutt. Hun fikk spørsmål om hvordan regjeringen skulle greie dét uten å oppgradere videregående skole. Hvilke planer hadde regjeringen for de flinke elevene i ungdomsskolen og videregående? Når skulle de få "tilpasset opplæring", slik alle norske elever har krav på? Statsråden svarte kontant: "Regjeringen har ingen planer for de skoleflinke, for de flinke greier seg alltid."

Det er med denne politikken den rødgrønne regjeringen møter oljeindustriens rop etter flere sivilingeniører, det er slik vi skal utvikle et kunnskapssamfunn.

Diagnose: byråsklerose

 

Det nye året begynte som det gamle endte - med medieoppslag om mangelfulle og ineffektive offentlige tjenester.

Fredagens oppslag i VG om 69-åringen som måtte vente i 105 dager på å bli kreftoperert fordi papirene hans forsvant i sykehusenes byråkratiske irrganger, er dessverre gammelt nytt. Derimot er nyheten om mannen som ringte regjeringens sentralbord i mars i fjor, blodfersk. Det burde den ikke ha vært siden mannen snakket om et manifest og truet med å skyte unge AUF-ere. Årsaken til at vi har fått vite om samtalen først nå, er at Departementenes servicesenter - som opplevde samtalen som både uvanlig og ubehagelig - ikke rapportert den til politiet før etter 22. juli.

Eksemplene på svikt i de offentlige tjenestene er mange: Den store HVPU-reformen ble en fiasko, og tidenes største forvaltningsreform, opprettelsen av NAV, endte med kaos. De mange skolereformene og sammenslåingen av sykehus landet rundt forteller den samme historien: Det er typisk norsk å bruke mye penger på offentlige sektor, men det er ikke typisk norsk å levere gode tjenester.

På NHOs årskonferanse denne uken viste BI-professor Hilde C. Bjørnland til at Norge etter folketallet har flest offentlig ansatte i verden - hver tredje nordmann jobber nå i offentlig sektor. "Ikke i noen annen nedgangsperiode i moderne tid i Norge har antall ansatte i offentlig sektor steget så kraftig eller så raskt som i årene etter finanskrisen i 2008," sa hun og viste til at det de tre siste årene er etablert 45 000 nye offentlige arbeidsplasser her i landet.

Regjeringen Stoltenbergs intensjoner var gode: Skadevirkningene av finanskrisen skulle reduseres ved å opprette midlertidige arbeidsplasser i offentlig sektor. At arbeidsplassene skulle bli faste, var det neppe noen utenfor fagbevegelsen som hadde regnet med.

Intensjonene til Jens Stoltenbergs første regjering er det heller ingen grunn til å kritiserte: Offentlig sektor skulle moderniseres, og skattebetalerne skulle få bedre service. Jørgen Kosmo ble utnevnt til arbeids- og administrasjonsminister og gikk løs på jobben med krum hals. Resultatet kjenner vi - det endte med et "kompromiss" med LOs forbund i offentlig sektor, der man hadde andre ideer (for å si det forsiktig) om hva som var tilrådelig - enn det Stoltenberg, Kosmo og den nye regjeringen hadde.

Mens resten av Europa bygger ned og effektiviserer offentlig sektor, går Norge motsatt vei. Det skyldes at vi har råd til det i motsetning til de andre europeiske landene. Problemet er ikke tallet på offentlig ansatte - det er bedre å lønne folk for å arbeide enn å utbetale trygd til folk som ikke gjør noe. Regjeringens utfordring er at skattebetalerne ikke opplever at de offentlige tjenestene blir bedre etter hvert som tallet på offentlig ansatte øker.

I en kronikk i Aftenposten før jul skrev eiendomskongen Olav Thon at problemet ikke er at offentlig ansatte gjør for lite, men at de tvert imot gjør for mye. Det sier han selvsagt fordi han ønsker å drive sin virksomhet i fred med minst mulig innblanding fra det offentlige. Den syke som ikke får utbetalt sykepenger, opplever det annerledes.

Trolig gjør de offentlige ansatte verken for mye eller for lite - årsaken til folks misnøye er at de ikke oppfyller våre krav til service og effektivitet.

Den polskfødte professoren Nina Witoszek, som har gjort nordmann av seg, skrev i Aftenposten i fjor høst at Norge har byttet ut natur med kontor, og mennesker med roboter. "Robotene er et smart, demonisk påfunn fordi de ikke forteller deg hvem som har ansvar. Når du er døende, ringer du nødtelefonen og hører at du rykker stadig frem i køen. Dødskøen er styrt av den byråsentriske sjelen."

Ja, det er nettopp slik kreftpasienten føler det når papirene er forsvunnet og han ringer for å få vite når han skal opereres. Det samme gjelder den desperate alenemoren som etterlyser sykepengene som hun skulle hatt for to måneder siden.

Nina Witoszek kaller tilstanden for byråsklerose. Vi kjenner symptomene, men ingen gjør noe med dem. Kanskje er det på tide at Jens Stoltenberg virkeliggjør sin gamle visjon om mer effektive og publikumsvennlige offentlige tjenester? Eller har han gitt opp?

Vi som ikke tror på jomfrufødsel

Så er det jul igjen, og enda en gang skal verdens to milliarder kristne feire at jomfru Maria ble besvangret av Den hellige ånd og fødte hans sønn i Betlehem. For en kort stund glemmer vi at det er gått mer enn 150 år siden Charles Darwin påviste at livet på Jorden har utviklet seg gjennom milliarder av år og ikke er et resultat av en guddommelig masterplan.

Noen få "liberale" teologer mener at alt i Bibelen som ikke kan forklares naturvitenskapelig, skal tolkes billedlig, men fortsatt tror de fleste av verdens kristne at Gud skapte Jorden og himmelen på en uke og at jomfruer kan føde barn. I noen salige dager rundt vintersolverv fortrenger vi alt vi lærte i naturfagstimene på skolen. Vi forbigår Darwin i stillhet og ser gjennom fingrene med at Gud, ifølge skapelsesberetningen, skapte lyset to døgn før sola og månen, og at han lot grønne vekster, planter og trær komme før sola.

"Det som, av en eller annen historisk grunn, en gang har blitt religiøs tradisjon her til lands, virker som en bevissthetsnedsettende vaksine," skriver den tidligere katolske presten Rudi Kessel i boken Hva ska vi med religion?, som neppe blir å finne under mange juletrær. "Vanedyret boltrer seg," fortsetter forfatteren. "Tradisjonen har lullet de fleste av oss inn i en mental tilstand som minner om neddoping."

Kessel viser til et intervju med Bjarne Håkon Hanssen, som da han var statsråd ble spurt om han tror på Gud. – Ja, jeg gjør vel det, svarte Hansen.

"Et slikt svar må være typisk norsk, eventuelt skandinavisk," kommenterer Kessel, som selv er født og oppvokst i Belgia. "På kontinentet ville det trolig vekke forundring."

Kessel harselerer med våre dagers kristne - både protestanter og katolikker - som plukker litt her og der fra kristendommen som om den var en à la carte-meny: "Og den autoritetstunge kirken lar det skje, vel vitende om at det ikke nytter å sette hardt mot hardt her. Det er bedre å ha én milliard i sin stall - med den status og den økonomi det gir - enn bare å ha en tidel av det," skriver han.

Ja, så tror vi vel litt på Gud, da - og traller Deilig er jorden mens vi vandrer rundt juletreet. Kanskje tror vi litt på skapelsesberetningen og jomfrufødsel også etter Sølvguttene og et par Gammel Oppland. Og er vil heldige, varer troen helt til tredjedag når virkeligheten på nytt innhenter oss.

God jul!

 

 

Selg Lambda til Ringnes

eller Thon

Oslo bystyre har lagt planene om et nytt Munch-museum i Bjørvika på is. Lambda er ikke "dødt" eller "definitivt skrinlagt", slik Fremskrittspartiets representanter har lurt enkelte journalister til å tro. Hvis noen fortsatt skulle være i tvil: Ingenting er definitivt i Oslo-politikken, iallfall ikke Lambda, som bystyret tidligere ved to anledninger har vedtatt skal bygges.

Bystyret har nå pålagt Byrådet å utrede muligheten for å bygge et nytt museum billigere enten på Tøyen eller på Tullinløkka. Først når disse utredningene foreligger, kan en endelig beslutning tas. Men faren er stor for at det ikke blir flertall for noen av de tre alternativene. For Carl I. Hagen har gjort det klart: Fremskrittspartiet vil ikke betale mer enn én milliard kroner for et nytt museum.

Vi behøver ingen nye utredninger. Vi vet allerede i dag at det ikke er mulig å bygge et Munch-museum til den prisen, og det vet Carl I. Hagen også. Så hvorfor sier han det da? Fordi Frp ikke ønsker å bruke penger i det hele tatt på et nytt Munch-museum. Jøran Kallmyr i Oslo Frp bekrefter dette indirekte i en enquête i Aftenposten i går, der han uttaler: "Vi har lovpålagte oppgaver innen skole og helse. Det må komme før et nytt museum."

Også når Carl I. Hagen foreslår å selge 10-20 av Munchs malerier for å finansiere et nytt museum, taler han mot bedre viten – ellers er det noe fundamentalt galt med hans hukommelse. For det er bare et par dager siden han uttalte i NRK-programmet "Debatten" at salg av Munchs bilder er umulig fordi Munchs testamente ikke tillater det. Men vi lar oss ikke lenger forbause. Vi begynner å bli vant til politiske piruetter fra den kanten.

Carl I. Hagen har gjentatte ganger den siste tiden understreket at Frp sier nei til Lambda "av hensyn til skattebetalerne". Hvis man ikke skal belaste skattebetalerne med et nytt Munch-museum, er den eneste løsningen å privatisere prosjektet. Selg Lambda til Christian Ringnes eller Olav Thon og lei bygget av dem. Leiekostnadene kan finansieres av driftsinntektene som vil mangedobles hvis museet legges til Bjørvika.

 

 

En planlagt psykose

 

Rettpsykiaterne har talt: Anders Behring Breivik var psykotisk i gjernings- øyeblikket, under politiavhørene og under psykiaternes observasjon av ham. Vurderingen kommer til å vekke enda større debatt enn da professor Gabriel Langfeldt og overlege Ørnulv Ødegård for 65 år siden slo fast at Knut Hamsun hadde varige svekkede sjelsevner.

Historikerne har for lengst felt sin dom over Langfeldt og Ødegård: De var redskap for dem som fant det mest bekvemt å frata dikteren hans sjelsevner. Sannheten var for tung å bære – nemlig at det er mulig å være normal og samtidig ha uhyrlige meninger. Siden den gang har nordmenns skepsis til rettspsykiatere vært stor.

Noen spørsmål har vi foreløpig ikke fått svar på: Var Behring Breivik psykotisk også i de årene han planla sine ugjerninger? Var han psykotisk, uten avbrudd, mens han skrev sitt 1500 sider lange manifest? Og er det mulig å være psykotisk år etter år og samtidig fremstå som så normal at ingen finner grunn til å slå alarm?

Hvis svaret er nei, må Behring Breivik ha planlagt sine psykotiske handlinger mens han befant seg utenfor psykosen. For det er ingenting i det omfattende materiale han har etterlatt seg, som tyder på at han på noe tidspunkt tvilte på at terrorhandlingene var nødvendige. Han tok aldri pause fra den nitide planleggingen av ugjerningene.

Psykose er ett av flere mulige kriterier for å bli kjent strafferettslig utilregnelig av en norsk domstol siden en psykotisk person regnes som så syk at han ikke kan forventes å forstå hva han gjør.

Når saken mot Behring Breivik kommer opp, må domstolen ta stilling til om den tiltalte faktisk ikke forsto hva han gjorde da han sprengte regjeringskvartalet i lufta og henrettet 69 mennesker på Utøya den 22. juli. Svaret er neppe så klart som rettspsykiaterne vil ha det til. For bare tre dager etter ugjerningene sa Behring Breivik: – Jeg vil forklare mine grusomme handlinger overfor retten og de pårørende.

Behring Breivik hadde altså en klar oppfatning av at handlingene var "grusomme", og han hadde til og med en forklaring på hvorfor han utførte dem, nemlig av "kjærlighet til mitt folk".

Retorikken lyder kjent for alle som har lest Adolf Hitlers manifest, Mein Kampf. Også han planla sine ugjerninger gjennom mange år - og utførte dem til slutt - av kjærlighet til fedrelandet. Hitler hadde et mildt sagt urealistisk verdensbilde og led også av paranoia, han hadde storhetstanker om seg selv og var helt uten empati for sine ofre. Men ingen har vel noen gang prøvd å frata ham ansvaret for annen verdenskrigs grusomheter med den begrunnelse at han var utilregnelig?

Etter å ha mottatt Langfeldts og Ødegårds rapport om Hamsuns svekkede sjelsevner, valgte riksadvokaten ikke å reise straffesak mot Knut Hamsun for å ha løpt nazistenes ærend. Vi skal ikke la oss overraske om psykiaterne får det avgjørende ordet også denne gangen når saken mot Behring Breivik kommer opp i april neste år.

 

MS Thorbjørn –
en ferje til besvær

Mens campingturister trosset kulene fra Utøya og la ut på Tyrifjorden i åpne småbåter for å redde liv, lå AUFs ferje MS Thorbjørn trygt ved fastlandet. Først da Anders Behring Breivik hadde overgitt seg, ble den satt inn i redningsarbeidet 22. juli.

I dagene og ukene etter terroraksjonen stilte mange utenlandske medier spørsmålet: Hvorfor ble ikke MS Thorbjørn satt inn i redningsarbeidet umiddelbart? Og hvorfor rekvirerte ikke Delta-styrken ferja mens de var på vei i bil fra Oslo til Utøya? Man skulle tro at et tidligere militært landgangsfartøy var bedre egnet til oppgaven enn en atten fots gummibåt.

Av en eller annen grunn har norske medier ikke gjort noe stort poeng av dette før Dagsrevyen denne uken – tre måneder etter massakren – stilte 22. julikommisjonens leder, Alexandra Bech Gjørv, spørsmål om "bruken av ferja" den skjebnesvangre julidagen.

I intervjuet lovet Bech Gjørv å granske AUFs beredskap på Utøya og i hvilken grad MS Thorbjørn og andre båter i området var involvert, og "i hvilken grad de burde ha vært involvert" under de dramatiske timene 22. juli.

Noen håper at kommisjonens gransking skal munne ut i kritikk av AUF-formannen, Eskil Pedersen, som forlot Utøya om bord på MS Thorbjørn sammen med åtte andre bare noen minutter etter at skytingen begynte. Men de kommer til å vente forgjeves. AUF-formannen gjorde det eneste rette da han tok tilflukt i ferja og kom seg i sikkerhet. Hva skulle han stilt opp mot Behring Breiviks automatvåpen?

Hvis kommisjonen gjør jobben sin, og det er ingen grunn til å tro noe annet, er det politiet som må svare for seg også denne gang. Spørsmålet er enkelt: Hvorfor ble ikke MS Thorbjørn satt inn lenge før Behring Breivik overga seg?

 

En siste knaus

Det skjedde en fredagskveld rundt et bord med gode venner. En ung kvinne fortalte en dramatisk historie om en nær slektning som hadde svindlet arbeidsgiveren sin for flere millioner kroner og sluppet unna med det. Plutselig så hun på meg, den eneste forfatteren i laget, og sa: "Dette skulle jeg ikke ha fortalt. Du kommer vel ikke til å skrive om det sånn som han Knausgård?"

Jeg svarte at det kunne jeg ikke love. Det var ment som en spøk, men jeg forsto på uttrykket hennes at hun ikke oppfattet det, så jeg la til: "Jeg gjengir aldri private samtaler, slik at noen risikerer å bli kompromittert – verken skriftlig eller muntlig. Det er en æresak."

Jeg har kanskje med dette brutt løftet, men jeg har referert så lite fra den unge kvinnens historie, og samtidig tildekket henne så godt, at ingen vil kunne gjenkjenne verken henne eller den langfingrede slektningen.

Til min forbauselse var det mange rundt bordet som forsvarte Min kamp og syntes det var ufint å antyde at Karl Ove Knausgård var uten ære, eller til og med umoralsk. For Knausgård skaper stor kunst, hevdet de, og en stor kunstner bør ha anledning til å ta seg større og andre friheter enn vanlige skribenter og andre halvkunstnere.

Det mener åpenbart også de fleste litteraturkritikerne, som i disse dager hyller siste bind av Knausgårds serie fra virkeligheten, slik som for eksempel Fædrelandsvennens anmelder, som slår fast at boken er "en monumental avslutning av et gedigent verk."

Jeg har ikke lest boken, og jeg vet ikke om jeg orker etter å ha lest Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten. Hun er ikke like begeistret som de andre anmelderne og begrunner det på denne måten: " … når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger."

Flere av de dårlig skjulte nøkkelpersonene i Min kamp har allerede fortalt en del om hva omkostningene er, så spørsmålet burde ha vært: Er det rimelig at forfatterens nære familie og bekjente skal bære virkelighetslitteraturens omkostninger?

Svaret er selvsagt nei. Alle må kunne føle seg trygge på at det de sier og gjør i det private rom ikke senere blir gjengitt mellom to permer. Ingen forfatter, uansett hvor stor han eller hun måtte være, kan sette seg over et slikt grunnleggende etisk prinsipp.

Karl Ove Knausgård sier at han med Min kamp har begått et litterært selvmord. Brageprisen, de gode kritikkene og boksalget tyder ikke på det. Men han har begått et moralsk selvmord.

 

Munch svarteper i uverdig politisk spill

Opposisjonspartiene i Oslo har besluttet å si nei til et nytt Munch-museum i Bjørvika. Norges største kunstner gjennom tidene sitter igjen som svarteper i et uverdig lokalpolitisk spill.

Da bystyret besluttet å legge Munch-museet til Tøyen på 1950-tallet, var det en tributt til landsfaderen Einar Gerhardsen, som bodde på Ola Narr, bare et steinkast fra det nye museet. Vi kjenner alle resultatet: Besøket er elendig sammenlignet med Nasjonalmuseet eller tilsvarende museer i utlandet.

Men Oslo Arbeiderparti vil beholde museet på Tøyen fordi "østkanten også skal ha noe". Hensynet til publikum – ikke minst turistene – er underordnet partiets gammelmodige bypolitiske agenda.

Før Fremskrittspartiet gjorde sitt berømte krumspring og gikk i mot sitt eget vedtak i bystyret om å bygge Lambda, sa museumsdirektør Stein Olav Henrichsen at han regnet med en mangedobling av besøkstallet når museet ble flyttet til sentrum av hovedstaden. I dag har Munch-museet knappe 130 000 besøkende i året.

I Paris er det for tiden lange køer utenfor Centre Pompidou. Over 5000 mennesker besøker hver dag museet for å se Munch-utstillingen Det moderne øye. Det betyr at flere har sett Munchs bilder i løpet av noen uker i Paris enn på et helt år i Oslo. På Tøyen er det nemlig aldri kø når Munch-museet viser de samme bildene.

Tøyen-tilhengerne har til det kjedsommelige hevdet at et museum på Tøyen vil bli mye billigere enn i Bjørvika, til tross for at kommunens fageksperter har dokumentert at dette er feil. Men begge parter snakker bare om kostnader. De har åpenbart glemt at Munch-museet ikke bare er en kommunal etat, men også en bedrift med en inntektsside som øker proporsjonalt med antall besøkende.

I Bjørvika vil museet få større inntekter fra billettsalg, butikk og kafé – og ikke minst økte sponsorinntekter. La oss håpe at opposisjonspolitikerne ikke glemmer at de tapte inntektene må kompenseres over kommunalbudsjettet hvis de – under den endelige avstemningen i bystyret – gjør alvor av å skrinlegge Lambda.

 

Butikk og etikk

Samfunnsansvar er ulønnsomt, iallfall hvis målet er kortsiktig aksjegevinst. Det er konklusjonen på Jon Henry Rosselands blodferske mastergradsoppgave fra Norges Handelshøyskole, som forhåpentligvis ville minne verdens børshaier om den californiske kongeslangen, Reggie, som ble så glupsk at den slukte sin egen hale.

Rosseland har sett på hva som skjer når multinasjonale finansinstitusjoner slutter seg til Equator-prinsippene, som er finansbransjens kjøreregler for miljø, menneskerettigheter og arbeidsvilkår. Og hvis du ikke visste det fra før, får du vite det nå: Investorene rømmer skuta.

Fram til i dag er det trolig bare Den katolske kirke som har skapt store rikdommer ved å selge ideen om at moral varer lengst. Mange bedrifter og finansinstitusjoner prøver det samme, men når direktørene viser samfunnsansvar, selger investorene seg ut i frykt for at etikken skal skape problemer for butikken.

Rosseland har studert 33 multinasjonale finansinstitusjoner, blant dem DnB NOR og Skandinaviska Enskilda Banken, i perioden 2003–2010, og resultatet er nedslående. Investorene bryr seg ikke om global oppvarming, utnytting av billig arbeidskraft og sosial dumping. De er bare opptatt av én ting – å tjene penger, ikke på langsiktig industribygging, men på raske aksjetransaksjoner.

Formålet med børsnotering er ikke lenger å skaffe bedriftene kapital, men å gi børshaiene kortsiktige aksjegevinster. Verdens ledende børser er blitt spillekasinoer, der pyramidespillets iskalde regler gjelder: Sistemann ut tar tapet. I dette spillet er det ikke rom for grublerier om ansvar for samfunn og kommende generasjoner.

Publiseringen av Rosselands studie kommer samtidig med at protestene mot finansnæringens og de multinasjonale selskapenes grådighet sprer seg fra kapitalismens høyborg, Wall Street, til resten av verden. De siste ukene har det vært demonstrasjoner i nesten 100 land. Bare i Berlin strømmet nylig 10 000 mennesker ut i gatene for å demonstrere mot storkapitalens mangel på samfunnsansvar.

Mange investorer og industriledere er i utakt med dem som skulle være deres nærmeste allierte – nemlig sine egne kunder. Det kan komme til å koste dem dyrt. Forhåpentligvis vil politikerne tvinge dem til fornuft før det går med dem som med kongeslangen Reggie.

 

Syndenes forlatelse

Jens Stoltenberg har vært på jakt igjen. Denne gangen var det ville ryper og ikke tamrein som lokket i høstfjellet. Men jaktsesongen ble innledet med medieoppslag denne høsten også da statsministeren passerte en veibom uten å betale avgift.

Nordmenn er kjent for å være ærlige, nesten til det puritanske, og stiller høye krav til politikernes moralske beskaffenhet. Men episoden er allerede tilgitt fordi statsministeren har lært seg synderens første bud: Legg deg flat!

Derfor har vi også tilgitt at Jens Stoltenberg for noen år siden stakk av etter å ha kollidert med en parkert Volvo i Oslo. Heldigvis for eieren av Volvoen ble Stoltenberg observert og saken løst i minnelighet: Reparasjonen ble betalt av Arbeiderpartiet, som sto som eier av Stoltenbergs bil.

Norske velgere tilgir like lett som journalistene fordømmer. Som gode kristne har vi allerede gitt syndsforlatelse til en av landets fremste forkjempere for økte bevilgninger til kollektivtrafikken, SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, som snek på lokaltoget fra Son til Oslo for noen uker siden. Også han la seg flat – og betalte dessuten tilleggsavgiften på 750 kroner.

Det fins eksempler på det motsatte: Da en journalist oppdaget at statsminister Jan P. Syse var styreformann i et aksjeselskap som flere år på rad unnlot å sende inn regnskaper til Brønnøysund, bagatelliserte Syse lovbruddet og mente at folk måtte forstå at en statsminister hadde annet å bale med enn å overholde aksjeloven. Det var ikke verre enn å bryte fartsgrensen på norske veier, mente han. Det var dumt sagt, og han ble aldri tilgitt.

De fleste av våre politikere har gått på medietreningskurs og lært kunsten å legge seg flat når det trengs. Det har sikkert også den angrende sex-kjøperen Bård Hoksrud, som får fortsette som Frps samferdselspolitiske talsmann etter Siv Jensens absolusjon: «Bård Hoksrud har gjort opp for seg, og saken er ute av verden.»

La oss håpe at Stoltenberg, Solhjell og Hoksrud også repeterer medietrenernes viktigste budskap: Tenk deg godt om før du snakker og handler i det offentlige rom.

Kanskje behovet for tilgivelse blir mindre.