En siste knaus

17.11.2011

Det skjedde en fredagskveld rundt et bord med gode venner. En ung kvinne fortalte en dramatisk historie om en nær slektning som hadde svindlet arbeidsgiveren sin for flere millioner kroner og sluppet unna med det. Plutselig så hun på meg, den eneste forfatteren i laget, og sa: "Dette skulle jeg ikke ha fortalt. Du kommer vel ikke til å skrive om det sånn som han Knausgård?"

Jeg svarte at det kunne jeg ikke love. Det var ment som en spøk, men jeg forsto på uttrykket hennes at hun ikke oppfattet det, så jeg la til: "Jeg gjengir aldri private samtaler, slik at noen risikerer å bli kompromittert – verken skriftlig eller muntlig. Det er en æresak."

Jeg har kanskje med dette brutt løftet, men jeg har referert så lite fra den unge kvinnens historie, og samtidig tildekket henne så godt, at ingen vil kunne gjenkjenne verken henne eller den langfingrede slektningen.

Til min forbauselse var det mange rundt bordet som forsvarte Min kamp og syntes det var ufint å antyde at Karl Ove Knausgård var uten ære, eller til og med umoralsk. For Knausgård skaper stor kunst, hevdet de, og en stor kunstner bør ha anledning til å ta seg større og andre friheter enn vanlige skribenter og andre halvkunstnere.

Det mener åpenbart også de fleste litteraturkritikerne, som i disse dager hyller siste bind av Knausgårds serie fra virkeligheten, slik som for eksempel Fædrelandsvennens anmelder, som slår fast at boken er "en monumental avslutning av et gedigent verk."

Jeg har ikke lest boken, og jeg vet ikke om jeg orker etter å ha lest Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten. Hun er ikke like begeistret som de andre anmelderne og begrunner det på denne måten: " … når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger."

Flere av de dårlig skjulte nøkkelpersonene i Min kamp har allerede fortalt en del om hva omkostningene er, så spørsmålet burde ha vært: Er det rimelig at forfatterens nære familie og bekjente skal bære virkelighetslitteraturens omkostninger?

Svaret er selvsagt nei. Alle må kunne føle seg trygge på at det de sier og gjør i det private rom ikke senere blir gjengitt mellom to permer. Ingen forfatter, uansett hvor stor han eller hun måtte være, kan sette seg over et slikt grunnleggende etisk prinsipp.

Karl Ove Knausgård sier at han med Min kamp har begått et litterært selvmord. Brageprisen, de gode kritikkene og boksalget tyder ikke på det. Men han har begått et moralsk selvmord.

 

Antall kommentarer: 0

Navn:
E-postadresse:
Hjemmesideadresse:
Melding:
:) :( :D ;) :| :P |-) (inlove) :O ;( :@ 8-) :S (flower) (heart) (star)




Skriv inn koden innebygd i bildet